Bli vitne til den iskalde årlige hvaljakten (Grindadráp) på Færøyene

Mange land i Europa har både fastland og øyer som er en del av det samme landet, noe som også er tilfellet med Danmark. Selv om de som besøker Danmark kanskje ikke er klar over det, består Danmark av store øyer, blant annet Sjælland, Jylland og Fyn. Det er ukjent for mange at det finnes to andre territorier som er en del av Danmark, nemlig Grønland og Færøyene.

Langt ute i Nord-Atlanteren ligger Færøyene, som er en del av Danmarks selvstyreområde. Dette autonome territoriet ligger under kongeriket Danmark og utgjør en del av Skandinavia med 18 små øyer. Det er i dette området at hundrevis av grindhvaler blir jaktet på hvert år, særlig i juli og august.

Målet er å smake på kjøttet, spekket som innbyggerne på disse øyene spiser. Bevaring av natur og liv er en av de viktigste sakene i Danmark. Brudd på dyrs rettigheter, natur- og miljøvern er blant de viktigste aspektene som frontes i Danmark. Derfor har dyreaktivister i samarbeid med miljø- og naturverngrupper gått ut og fordømt denne hvalfangsten.

Kultur og tradisjoner er også viktige områder i våre liv, og det sies at det er klokt å respektere og hedre et folks ulike levemåter. Den færøyske regjeringens reaksjon er at deres måte å jakte og drepe hval på er en integrert del av deres tradisjon og kultur. Derfor står sentrale aktører i skvis mellom å bevare dyrs rettigheter og å respektere en kultur.

Hvalfangst på Færøyene

Dette er en form for drivjakt som presser ulike hval- og delfinarter, spesielt grindhval, inn på grunt vann. På Færøyene kalles den av og til grindadrap. Grindhvalene bringes vanligvis ned på grunt vann slik at de strander og blir hjelpeløse.

Senere blir hvalene drept på en uhyrlig måte hvert år. Ut fra registreringene er det klart at minst 700 langfinnede grindhvaler fanges på denne måten i løpet av sommeren. Ved siden av disse er det også hundrevis av atlantiske delfiner.

Hvalfangsten ved Færøyene har foregått i århundrer, og det gjør den også i dag. Siden færøyingene bosatte seg på Færøyene, har de i årevis mesket seg med grindhvalkjøtt og spekk. Frem til i dag har drivjakten på grindhval på Færøyene vært en fellesaktivitet som er åpen for alle.

Det er overraskende at denne aktiviteten nå er regulert av en nasjonal lov, samtidig som den er organisert på samfunnsnivå. Et nærmere innblikk i hva som har skjedd så langt, avslører en slags skrekk og gru for en dyre- og naturelsker.

Historien: Der det hele begynte

Hvalfangsten på Færøyene kan dateres tilbake til ^800-tallet, og for de fleste færinger er denne praksisen en viktig del av deres historie. Denne praksisen er for det meste dokumentert gjennom et blikk på den norrøne bosetningen mellom 800-900 e.Kr. i vikingtiden. Faktisk er det slik at de begynte å registrere drapene sine for lenge siden.

Da kristendommen kom til Færøyene etter år 999 e.Kr., begynte færøyingene å registrere drapene sine. Dette var hovedsakelig for å betale skatt til den norske kongen. Arkeologiske funn tyder på at det finnes spor etter hvalfangst av grindhvalbein i husholdningsrester.

Rundt 1200 e.Kr. rapporterte arkeologer om funn av grindhvalbein, og lover ble innført for å regulere denne praksisen. Det ble funnet gode bevis i Sauebrevet fra 1298, som viste at det fantes skriftlige nedtegnelser om hvaldrap. For en fantastisk historie og kultur som har gjort det mulig å lagre statistisk materiale som er praktisk talt pålitelig fra 1709 og frem til i dag. Jeg har lest og forstått ulike kulturelle praksiser, men denne fra øyboerne treffer mine følelser og min forståelse.

På^1900-tallet ble imidlertid lover og regler for færøysk hvalfangst strammet inn. Dette ble ledet av den danske guvernøren og lensmannen som sendte det første utkastet til hvalfangstreglement til de danske myndighetene i København. Det var i juni 1907 og i 1932 at den aller første moderne hvalfangstlovgivningen kom på plass.

Hva med Grindadráp-tradisjonen?

Den færøyske regjeringen og en stor del av den færøyske befolkningen mener at den årlige praksisen er en sterk kultur- og tradisjonsbærer. Faktisk ønsker de at den skal bevares som en institusjon i deres tradisjonelle kultur.

Mange utlendinger har stått frem og foraktet og fordømt denne praksisen som betyr en formue for befolkningen på Færøyene. Øyboerne har imidlertid fastholdt og betegnet dette som respektløshet og undergraving av færøysk tradisjon og kultur. Faktisk mener regjeringen at dette kan tilskrives innblanding og innblanding i territoriets anliggender.

Det kommer imidlertid som en overraskelse at det ikke bare er øyboernes kultur, men at også japanerne tror på dette som en kulturell praksis. Ifølge japanske myndigheter er delfinjakten i Taiji en form for tradisjon, spesielt med tanke på matkulturen.

Tradisjoner er en del av folks kultur og bør derfor respekteres. De er håndfaste representasjoner av verdier i et samfunn som holder dem fast. Men hva betyr det egentlig hvis tradisjonen ikke kan beskytte og bevare naturen og dyrenes rettigheter?

Aspektet grusomhet og sikkerhet

Det hevdes stadig at fangst- og avlivingsmetodene har blitt finpusset for å sikre at hvalene tar minst mulig skade når de avlives. Dessuten er det også en forsikring om at alle jegere i dag må løse jaktkort for å kunne delta i aktiviteten. Men de fleste som tror på naturvern og naturbevaring, mener likevel ikke at det bør finnes noe slikt.

Dyr er spesielle, uskyldige og skjønne skapninger og fortjener derfor ikke å bli ransaket for å hedre og bevare en tradisjon. Akkurat som mennesker har også dyr sine egne rettigheter og fortjener å bli elsket. Mye mer kan gjøres, som å ofre det ene aspektet til fordel for det andre.

Forskere har imidlertid også avdekket at grindhvalkjøtt og -spekk inneholder jern, for mye protein, vitaminer og karnitin. Det har blitt varslet om høye nivåer av kvikksølv og PCB i hvalene, noe som kan være skadelig for menneskers helse.