De skandinaviske språkene – en felles historie
Skandinaviske språk, som også kalles nordgermanske språk, tilhører en gruppe germanske språk kjent som den moderne standarden, som inkluderer dansk, norsk, svensk, islandsk og færøysk. Disse språkene er vanligvis delt inn i to grupper – den østskandinaviske som er dansk og svensk og vest -skandinavisk (som er norsk, islandsk og færøysk).
Det eldste beviset på noe germansk språk er omtrent 125 inskripsjoner som stammer fra annonse 200 til 600, hugget i det eldre runealfabetet (futhark). De fleste av disse er fra Skandinavia, men mye av det har også blitt funnet i Sørøst -Europa, noe som tyder på at bruk av runer var som med andre germanske stammer. De fleste er korte inskripsjoner som markerer eierskap eller produsent.
En rekke inskripsjoner er minnesmerker over de døde, mens andre antas å ha magisk innhold. De tidligste inskripsjonene var utskjæringer på tre- eller metallgjenstander, men over tid ble de utført på steiner.
Ytterligere informasjon om språket er hentet fra navn og lånord i utenlandske tekster, fra stedsnavn og fra komparativ rekonstruksjon basert på beslektede språk og senere dialekter.
De ustressede vokalene som stammer fra germanske og indoeuropeere er fremdeles tilstede i inskripsjonene, alle disse er ikke mer tilstede på senere germanske språk.
Inskripsjoner fra antikken viser en unik dialekt, nordgermansk. Runeskrifter inneholder informasjon om de tidligste stadiene, som ble mer utbredt etter at den korte runefutharken ble opprettet i annonse 800.
Med utvidelsen av nordiske folk i vikingtiden (ca. 750–1050), Den skandinaviske talen ble etablert på Grønland, Island, Færøyene, Shetlandsøyene, Orknøyene, Hebridene, Isle of Man, deler av Irland, Skottland, England, Frankrike og Russland .
Imidlertid forsvant skandinaviske språk senere i alle disse territoriene, i tillegg til Færøyene og Island.
Under ekspansjonsperioden var kommunikasjonen mellom skandinaver uten problemer, og de tenkte på språket sitt som ett, men de forskjellige orienteringene til de forskjellige kongedømmene i vikingtiden førte til flere dialektiske forskjeller.
I dag kan man skille mellom et konservativt vest -skandinavisk område og et mer nyskapende øst -skandinavisk.
Kristendommens advent
Av betydelig språklig betydning var etableringen av den romersk -katolske kirke i 10 th og 11 th århundrer. Det bidro til å konsolidere de eksisterende kongedømmene, bringe Norden inn i klassisk og middelaldersk europeisk kultur, og introduserte skrivepapiret med latinske bokstaver.
Runeskriving var fremdeles i bruk for epigrafiske formål og for generell informasjon. Det latinske alfabetet ble brukt til mer vedvarende litterær innsats – først til latinske skrifter, men senere til innfødte skrifter.
De første verkene som ble skrevet ned var gamle muntlige lover, etterfulgt av oversettelser av latinske og franske verk, som inkluderer legender, epos og prekener.
Reformasjon og renessanse
De mange lokale dialektene som eksisterer i dag ble utviklet i slutten av middelalderen, da de fleste i befolkningen hadde få reisemuligheter. Folket som bor i byene utviklet nye former for urbane tale med et snev av landlige dialekter, gjennom utenlandske kontakter, så vel som skriftspråk.
Kanalene der regjeringsdokumenter ble produsert påvirket skriftlige normer som ikke bare var lokale, men som hadde gått landsdekkende. Reformasjonen skulle komme fra Tyskland og med den Tysk oversettelse av Bibelen av Martin Luther . Som senere skulle oversettes til dansk, svensk og islandsk.
Siden det imidlertid ikke fantes noen norske oversettelser, ble det en av grunnene til at det ikke oppstod norsk litterært språk.
Med oppfinnelsen av trykking og vekst i leseferdighet, lærte høyttalere av alle skandinaviske dialekter gradvis å lese og til slutt skrive de nye språkene.
